Tøff, vakker, snill, sterk, omtenksom..
Dei siste vekene har eg lest ein del om kossen me snakke te små jenter og guttar. Ut i fra ditta kjenne eg at e blitt meir bevisst på kossen eg møte små barn. Eg føle eg har vore ganske ubevisst te no.
Eg har tatt meg sjøl i å sei "å så søt du e i den kjolen" ALTFOR mange gongar. Eg har altså hatt fokus på kjolen - ikkje den littla jento som sjølsagt e så utruli mykje meir. Da blir for dumt. I denna artikkelen http://bit.ly/AaIuuE komme da for eksempel opp et forslag om å spør kossen da kjennes ut å snurra rundt i kjolen i steden. Eller ka med å spør ka 6-åringen har lest i da sista? Eller om ka 3-åringen tenke om et skuespel eller ein film ho har sett? Eller kanskje ein rett og slett berre kan spør om ka spennande ho har opplevd dei siste dagane?
Samme problem gjelde måten me snakke te dei små guttane på. Koffor ska de allti bli omtalt som "tøffe"? Bør me ikkje trekka fram omsorg, kjærlighet og lignande verdiar hos dei? Som da står i artikkelen; kanskje Batman kan vera ein batmanpappa som lage mat te ungane sine?
Eg e ikkje opptatt av å gjera alle like. Da e jo ingen tvil om at me e ulike kjønn. Men - eg meine me må la ungane velga fritt. Ikkje overøsa jenter med rosa prinsessekjolar og ord om kor søte de e. Eller kjøra på med actionfigurar te dei "tøffe" guttane. Eg trur balanse e nøkkelen. Litt av alt.
Eg håpe me klare å gi Elea muligheten te å utvikla seg som et individ. At ho kan velga fritt. Dyr, bilar, tog, kjolar, fargestiftar, Batman - eller ka ho måtte ønska for å utvikla sin fantasi og sin lek. Eg kalle ho ikkje "prinsessa". Da har eg aldri gjort - og da vil eg ikkje gjera. Eg seie lika gjerna at ho e tøff, vakker, omsorgsfull, smart eller god. Da variere - og e ikkje prega av at ho e jenta.
Akkurat i dag e favorittleko hennas ein rev. I går va da ein hest. I måro velge ho sjøl.. Då og.
